Fahrenheit 911

Fahrenheit 911 er en amerikansk dokumentar film fra 2004. Filmen er produsert av Michael Moore og den tar et kritisk blikk på den tidligere presidenten George W.Bush. I filmen får vi se hvordan Bush takler og handler etter angrepet på tvillingtårnene i New York, krigen mot terrorisme og invasjonen i Irak.

Måten Bush blir framstilt på er veldig negativ. Michael Moore framstiller han som en egosentrisk og dum person med ingen sympati. Et godt eksempel på det er når han får beskjed om at tvillingtårnene har blitt angrepet, og han bare fortsetter å sitte i klasserommet og later som ingenting har skjedd. Redselen og usikkerheten synes i øynene hans. Han blir filmet nærme, og kroppsspråket avslører at han ikke har en anelse på hva han skal gjøre. Derfor gjør han det enkleste, han fortsetter med det han holdt på med. Med det klippet får vi en inntrykk av at Bush ikke klarer å ta noen avgjørelser selv. Han blir framstilt som lite intelligent.

Michael Moore har bevisst brukt nære og sterke bilder, som får fram følelsene i personene. Måten han har satt opp filmen på, og alle personene han har fått hjelp av, får oss andre til å bli overbevist om at Bush virkelig ikke var en verdig president. Det er mye mye klipping og film som ikke vi får sett, så vi veit jo ikke helt hva som er sannheten eller ikke, men det gir oss ett innblikk. Han har veldig bra argumenter og får fram budskapet sitt på en interressant måte. Som for eksempel da Bush og de andre i styret vil verve så mange soldater som mulig, og forteller om hvor flott det er. Det Moore får fram da er at alt de sier ikke er sant. Styret vil ikke la sine egne barn verve seg, for de veit hvor farlig det er. Moore viser sterke scener hvor vi ser skadde soldater, og folk som har mistet sønnene sine i krigen.

Musikken Moore bruker forsterker også følelsene i scenene vi ser. Det er et bra virkemiddel, spesielt når han viser scener av da Bush er på ferieturer osv. Der har han puttet inn cowboymusikk og andre humoristiske melodier. Med det blir Bush enda mer latterliggjort. Moore bruker appellformen patos mye, for han får i gang følelsene og tankene i oss. Både musikken, scenene og klipping er en del av det. Han legger fram fakta som krigsrapporter og annet som da er appellformen logos.

Dette var en film som jeg antakeligvis aldri ville ha plukket ut og sett på egenhånd. Grunnen til det er at jeg ikke er så veldig glad i dokumentarer, men denne filmen var annerledes. Den fikk meg interessert og jeg ble nysjerrig. Det var så mye jeg ikke visste før jeg så filmen. Måten Michael Moore har klippet og satt sammen filmen er veldig bra. Dette er en film jeg syns alle skulle ha sett. Den er virkelig sterk. Både morsom og trist. Jeg har aldri vært særlig interessert i politikk, men etter det jeg har fått med meg har jeg fått et dårlig intrykk av Bush. Etter denne filmen er han mye sterkere mislikt. Jeg visste ikke at han virkelig var så dum og feig. Heldigvis for USA, så er han ikke president lengre.

Fahrentheit 911 er en dokumentar film som spiller på virkeligheten og virkelige hendelser, men den viser kun den negative siden av saken. Det at filmen spiller på kun en mening, gjør at den ikke kan bli helt tatt som en ordentlig dokumentar.

bilde: http://images.allmoviephoto.com/2004_Fahrenheit_911/2004_Fahrenheit_911_004.jpg

Eternal Sunshine of the Spotless Mind..

Filmen Evig solskinn i ett plettfritt sinn er en amerikansk komedie fra 2004 med kjente skuespillere som Jim Carrey(Joel) og Kate Winslet(Clementine). Den vant Oscar for beste originalmanus og har en varighet på 108 minutter.

Filmen starter med at Joel og Clementine møtes. Det begynner akkurat som en helt vanlig romantisk komedie. To helt forskjellige personer treffer hverandre og blir forelsket. Det de ikke vet er at de tidligere har vært elskere. Etterhvert så begynner forandringene i filmen å skje. Noe som overrasker oss, for det er helt uventet. Filmen hopper fram og tilbake i tid hele tiden. Det gjør det vanskelig å få med seg når de forskjellige klippene er. Clementine har fjernet hukommelsen sin, og kjenner han ikke igjen. I frustrasjon gjør han det samme. I det Clementine blir fjernet fra hukommelsen hans får vi se hva som skjer i hodet til Joel. Da skjer det noe som heter metakommunikasjon. Hvor de snakker om det som skjer. Da de løper rundt for å gjemme seg.

Selv synes jeg ikke filmen kan kalles en komedie. Det er en drama film blandet med litt science fiction og romantikk. Det er en kjærlighetshistorie som ikke er lik noen annen. Grunnen til det er at filmen hopper i handlingens kronologi og med science fiction delen hvor de fjerner hverandre fra hukommelsen. Den kan være ganske vanskelig å forstå og forvirrende. Derfor kan det hende man må se den et par ganger for å skjønne sammenhengen. Den kræsjer med våres forventninger og det gjør det vanskelig for oss å følge med. På slutten får vi på en måte svar på alle spørsmål. Den gjør så alt får en sammenheng. Filmen gir deg en rar følelse. En følelse jeg ikke kan sette ord på. Litt deprimerende, men ikke det heller. Spesielt.

Selv syntes jeg filmen var veldig bra. Den var litt vanskelig å forstå i begynnelsen, men etterhvert så klarte hjernen min å følge med. Grunnen til at jeg synes filmen var bra er at den er så annerledes enn andre filmer. Den bryter våre forventinger. Det er en unik film. En film som ser og føles ordentlig gjennomtenkt ut. Man må være konsentrert og tenke selv for å skjønne den. Det liker jeg. Så dette er virkelig en film som er verdt å se.

Kommunikativ funksjon

I denne diskusjonen fra holmgang på tv2, diskuterer de om de narkomane skal få gratis heroing. Dette er en særiøs diskusjon hvor bruket av emotiv funksjon er svært lite. Jeg ser og hører at de er veldig engasjerte i det de sier, og har en slags tilknytning. Noe som viser at de er engasjerte er at de bruker veldig hendene når de snakker. På slutten av klippet får vi høre folk som ringer inn og sier meningen sin. Der er det en person som viser at han er enig med Bjarne ved å si "Bra, Bjarne!"

Det er veldig mye fokus på mottaker, altså kontav funskjon. De bruker mye tid på å forklare hvorfor de har rett i det de sier. De prøver å overbevise de andre om at det de sier har rett ved å begrunne svarene sine. Jon Storaas bruker for eksempel hans personlige erfaringer, for å vise de andre at han veit hva han snakker om. Det samme gjør Anne Kristin Røsegg, som har selv to sønner som har vært avhengige av heroin.

Samme som konativ funksjon, er referensiell/informativ også brukt mye her. Mye av det de sier er informerende til de andre som lytter. Alle har snakket litt om det.

Metaspråklig er ikke brukt i denne debatten. Det er kun vanlige spørsmål til den som snakker.

Faktisk(Sosial) er heller ikke brukt. Her er det kun fokus på det referensielle/informative og konativ funksjon.

Den første som snakker hører man er veldig engasjert, og det meste han snakker om er fakta om saken. Anne Kristin er mer rolig, og snakker om personlige erfaringer.

Roy på date

I en scene på himmel blå, skal Roy på en blinddate, og der møter han en gammel kjent som heter Monica. Hun er livlig og høymeldt, mens Roy er sjenert og rolig. Monica smiler hele tiden og viser tydelig at hun koser seg. Roy er litt mer stiv og usikker i blikket. Han ser mye ned. Monica setter seg nærmere Roy, og ser han ofte inn i øynene. Det viser at hun er interessert. Da de får mer og drikke, blir Roy litt mer sikker på seg selv og føler seg mere tilfreds. Han ler og har det gøy, men da kvinnen kysser han, blir han litt skremt, for da går hun over grensen hans. Så han stopper, og sier at han glemte å gjøre noe. Han klarer ikke å fullføre setningene han sier, og bare går ut av baren. Monica blir skuffet og overrasket. Det ser man på ansiktsuttrykket.

Grunnen til at Roy oppfører seg sånn, er at han har bodd på et lite sted hele livet, hvor det er få mennesker. Han er ikke særlig vant med kvinner, som får han til å bli litt tilbaketrukket. Han kler seg litt gammeldags med en rød og slitt dress. Han veit ikke hvordan han skal oppføre seg og reagere, derfor blir han veldig usikker. Monica er mer sosial og er mye mer sikker på seg selv og hva hun gjør.

Matkultur

Det finnes utrolig mange forskjellige matkulturer rundt i verden, og i de fleste land har de en eller flere nasjonalretter. I Italia er det for eksempel Pizza, og i Mexico er det burritos. I Norge derimot er det fårkål som kan kalles en nasjonalrett. Selv om det er nasjonalretten, betyr ikke det at alle i landet har smakt det. Fårikål er ikke den mest fargerike og appelerende retten, så den kan være ganske merkelig for mange. Folk fra andre kulturer kan synes at retten er lite fristende, noe som ikke er så rart. Fårikål er kun lammekjøtt og kål kokt i salt og vann. Selv om det er nasjonalretten blir den ikke spist ofte. Kun noen ganger i året.

Kjøttkaker i brun saus er en rett som blir spist mye oftere enn fårikål, men det er ingen nasjonalrett. Poteter og grønnsaker er også noe som blir brukt veldig ofte. Norsk mat er for det meste veldig mild, så de som er vant til den norske maten, vil synes for eksempel kinesisk mat blir alt for sterkt. Norske matkulturen innebærer også mye spising av fisk, grunnen til det er nok at vi har mye fisk i landet. Etter at verden har blitt ekstremt globalisert, så har jo de utenlandske kjedene og rettene kommet inn i Norge. Nordmenn besøker ofte fastfood kjeden "McDonalds" og pizza og taco blir spist veldig ofte, spesielt av de unge.

I familien min så spiser vi egentlig alt. Både norsk mat og sterk kinesisk. Vi har ofte forskjellige retter, fordi mine søsken og jeg er veldig forskjellige når det gjelder mat. Jeg elsker super sterk og utenlandsk mat, mens min bror hater det og elsker norsk mat. "Når man bor i Norge, så skal man spise norsk mat." Det er noe jeg ofte hører.

Jeg har jo vært mange steder i verden, og har opplevd mange forskjellige matkulturer. Jeg har spist masse spennende mat, men det er ingen som har vært så veldig forskjellig fra det jeg er vant med. Grunnen til det er at jeg liker så mye, og spiser ofte mat fra andre kulturer hjemme.

Det er en ting jeg ikke har prøvd, og det er sushi. Så det skal jeg prøve en gang jeg har sjansen!

Kommunikasjons problemer

Rema 1000 Reklame

I denne reklamen prøver mannen å forklare legen om at han har problem med sin penis. Han bruker andre ord og beskrivelser, for han syns det er flaut å si det rett ut. Legen forstår ikke hva han mener. Det ender med at legen sjekker hals, nese, syn og alt annet enn det som er problemet. Mannen bruker flere ordtak, som han tror legen skjønner, men de er ukjente for legen. Dette kan oppstå hvis legen og mannen kommer fra forskjellige kulturer, og legen er ikke kjent med mannens uttrykksmåte, mens mannen på sin side tror at legen forstår det han sier.

Dette er en situasjon som kan oppstå overalt i verden og i mange forskjellige sammenhenger. Grunnen til det er at folk ikke har kjennskap til samme begreper, og lever i forskjellige kulturer. De tenker ikke på at alle folk opplever ting forskjellig, og at noen ikke forstår alt det man prøver å fortelle. Dette er et problem som kan løses ved at man blir bedre kjent med andres kulturer og skikker.

Et bein i to forskjellige kulturer

I dag er det flere som lever i forskjellige kulturer samtidig. Pågrunn av globalisering, er det mye enklere å komme i kontakt med andre kulturer. Det blir da mer giftemål på tvers av kulturene. Det var mer vanlig før i tiden at foreldrene giftet bort barna sine, og som oftes ble de giftet bort til noen i samme kultur. Selvom det er blitt mer normalt med giftemål på tvers av kulturer, kan det fortsatt oppstå store problemer. Det spørs hvor store kulturforskjellene er.



Mange barn i feks. England vokser opp med to helt forskjellige kulturer.
Filmen east is east er et bra eksempel på det. Filmen handler om en engelsk-pakistansk familie der kona er engelsk og mannen er pakistansk. Det er mange problemer som oppstår når man lever i to forskjellige kulturer. Den pakistanske faren vil at barna sine skal leve et muslimsk liv, som innebærer å bli omskåret og lære seg å leve et muslimsk liv. Barna vil bare være normale engelske barn, noe som faren misliker sterkt. Barna spiser grisekjøtt bak hans rygg og sniker seg på fest. Faren prøver å gifte bort den eldste sønnen i familien, men sønnen rømmer og kommer ikke tilbake. Når faren snakker med de andre muslimske vennene hans, sier han at sønnen er død. Det er noe som vi aldri kunne tenke oss i en vanlig norsk familie. Det er store forskjeller. Senere i filmen blir det mer og mer problemer mellom den engelske mora og pakistanske faren når han vil gifte bort de to andre sønnene. Mora vil ikke godta det etter hva som skjedde sist gang. Hun prøver å forstå hva som er vanlig i hans kultur, men det blir alt for hardt når hun tenker på at hun kanskje vil miste enda flere av barna sine. Problemene blir bare større og større, og kulturforskjellene blir mer og mer synbare. Faren vil at kona skal respektere han og hans vilje, uansett hva, for det ville en pakistansk kvinne ha gjort sier han. Kona og mannen har forskjellige kulturfiltre, så de forstår ikke ting likt.

Noen ganger kan det være veldig vanskelig å leve i to forskjellig kulturer. Det er vanskelig og tilpasse seg den andre kulturen og forstå den. Selv tror jeg at jeg ikke hadde klart det. Jeg tror ikke jeg hadde klart å respektert alt det forskjellige og alt det man må tilpasse seg. Det hadde blitt for mye og tenke på, og jeg ville ha blitt for frustret. Jeg tror at det har veldig mye å si hvor forskjellig de to kulturene er. Jo mer forskjellige de er, desto vanskeligere er det.