Skoleåret 2009/ 2010 er snart over, og i denne annledning skal jeg og Mali oppsummere litt av det vi har lært og hvilken inntrykk dette har gjort på oss.
Faget var ikke helt som vi hadd tenkt oss. Vi hadde sett for oss et fag hvor vi fokuserte mer på andres kulturer, men i stedet var det veldig mye begreper og teorier som vi ikke syntes hadde så mye med kultur å gjøre. Men det har også vært lærerikt.
Faget har fått oss til å se litt annerledes på ting, og fått oss til å legge merke til holdninger og oppførsel på en annen måte. For eksempel har vi blitt mer oppmerksomme på den ikke- verbale kommunikasjonen som kroppsspråk og de skjulte meningene i dette.
I faget har vi også brukt blogging og faktisk facebook også. Dette er noe nytt for oss, men også spennende og interessant, og vi syntes selv at det er artigere og levere lekser på en blogg enn det er å levere det på et kjedelig hvitt ark. Det har også vært lettere å følge med på hva en skal gjøre når en kun trenger å klikke seg inn på en blogg, og ikke logge inn på mange sider som til slutt ender opp på it’s learning.
Vi sitter igjen med masse begreper, der hvor noen er tydelige for oss, mens andre allerede begynner å gå i glemmeboken. Vi har fått en ny forståelse for andre kulturer, selv om vi ikke har gått i dybden på enkelte kulturer eller religioner har vi gjennomgått begreper og handlinger som er sentrale verden over. Vi har også lært oss en annen form for toleranse enn den vi hadde fra før.
Vi har hatt et veldig fint og spennende år, både med utfordringer og øvelser. Det har vært noen vanskelige situasjoner, så vel som lette, men vi har kommer oss igjennom alt og om to uker er vi ferdig og får (faktisk) karakterene. Takk for i år!
Jeg skal da drøfte sammenhengen mellom tekst og samfunn og analysere hvordan teksten kommuniserer. Jeg har valgt å bruke to forskjellige Coca Cola reklamer. Den ene er fra Filippinene og den andre er fra Norge.
Reklamene er veldig forskjellige, men begge bruker sang som hovedtema. Begge har i utgangspunkt å selge det samme produktet som er Coca Cola, men spiller på forskjellige faktorer i forhold til omgivelsene. Reklamene ligger under det vi kaller et utvidet tekstbegrep. Det vil si en sammensatt tekst som kombinerer to eller flere uttrykksmåter. I reklamene er det brukt både lyd tekst, og bilde. Det finnes både likheter og ulikheter i reklamene.
Begge filmene bruker den appellative funksjonen. Hvor fokuset er å overbevise/påvirke mottakeren som er da seerne. Avsenderen er da Coca Cola Company. De er laget for at vi skal bli påvirket til å kjøpe Coca Cola. De er laget for å selge så mye som mulig, og overbevise at Coca Cola er bra. Grunnen til at reklamene er ulike er fordi de er i helt forskjellige kulturelle omgivelser. Den ene reklamen er laget for filippinere og den andre er laget for nordmenn. Poenget er å påvirke mottakerne. Derfor er det vanlig at den filippinske reklamen er mindre appellerende for nordmenn enn for filippinerne. Det er pågrunn av den kulturelle forskjellen. Budskapet går igjennom helt forskjellige kulturfiltre, og da blir derfor reklamene forskjellig oppfattet.
Innenfor teksten i reklamene oppstår noe som heter konteksten. Det er det som er rundt teksten og opptrer sammen med den, altså omgivelsene. I reklamene er konteksten veldig viktig. Den beskriver handlingen og får oss til å forstå. I den filippinske får vi se litt av samfunnet, mens i den norske er mer beskrivende. Både den filippinske og norske reklamen kan man si er en lavkontekstkultur. Det vils si at den er lett å forstå. Alle forstår at det er Coca Cola som er hovedtemaet. Det kan jo også være litt høykontekstkultur for noen få. For de som aldri har hørt om Coca Cola eller forstår poenget i reklamen. Grunnen til det er fordi reklamene har helt forskjellige måter å få frem budskapet sitt på. Konteksten i de to reklamene er veldig ulike. Den filippinske viser mye av omgivelsene og viser menneskenes følelser, mens den norske ikke spiller såmye på følelser. For å lage en reklame må man ha kjennskap til kulturen og ha en slags forståelse.
I den filippinske reklamen ser vi ei jente som går rundt i gaten og gir cola til personer. Hun synger, smiler og sprer glede. Personene som får colaflasken er ikke i spesielt godt humør, men da de får cola blir de plutselig glade. Denne reklamen er laget i en by med vanlige personer og viser følelsene deres. De bruker da det som kalles emosjon og emotiv funskjon. De kommuniserer med følelser. I den norske reklamen er det bare brukt animasjon og sang. Her får vi se forskjellige bilder av cola som passer til det som blir fortalt i sangen. Denne reklamen er veldig enkel, og har en enkel melodi som det er lett å huske. Det er ingenting av samfunnet som blir vist, kun teksten og bildene i sangen. Det eneste som er likt er at begge reklamene bruker sang og glede, og har et mål om å selge så mye Cola som mulig.
I Filippinene er folket kjent for å være veldig hyggelige og imøtekommende. De sprer glede gjennom sang og er veldig gjestfrie. Landet er kjent for å være veldig eksotisk, med sine hvite strender og asur blåe havet. I reklamen får vi derimot se et innblikk av bymiljøet i Filippinene. Der får vi se spesielle biler, folk og bygninger. Landet er ganske fattig, og det ser vi på noen av bygningene i reklamen. Det kan også være derfor folket er så takknemmelige og gjestfrie. Det assosierer veldig med reklamen.Norge er et rikt og moderne land. Reklamen er stilrent og moderne, som kan beskrive litt samfunnet i Norge. Det er derfor det er vanskelig for oss og kjenne seg igjen i det den filippinske reklamen prøver å få fram. I den norske reklamen får vi ikke spesielt mye syn på samfunnet, så den vil antakeligvis appellere til flere.
Hvis reklamene skulle ha byttet land, altså hvis den filippinske reklamen skulle bli spilt i Norge og den norske i Filippinene, ville det nok ikke blitt like godt mottatt. Nordmenn ville ikke ha kjent seg igjen i samfunnet i den filippinske reklamen og filippinerne ville kanskje ha syntes at den norske reklamen er kjedelig og altfor enkel. Både språket og måten de blir fortalt på er annerledes. Det blir en slags kulturell kræsj. Coca Cola finnes i utallige land med utrolig mange forskjellige reklamer. Mange reklamer er ekstremt forskjellige pågrunn av de kulturelle forskjellene. Hvis det bare skulle ha fantes kun en Coca Cola reklame, måtte den ha passet til alle land. Det ville ha blitt vanskelig, nesten umulig.
Selv blir jeg ikke særlig påvirket av reklame, men får lett sanger på hjernen. Derfor er den norske reklamene mest appellerende for meg, men jeg synes at den filippinske ikke var så verst heller. Begge er lette å forstå og sprer en slags positiv energi. Det er moro å se ulikheten i forskjellige land. Bare en reklame kan vise hvordan samfunnet i landet er. Så lite beskriver så mye. Hvordan reklamen er satt opp, hva den inneholder, hvilke personer som er med. Bare det forteller en god del om kulturen og samfunnet.
Fahrenheit 911 er en amerikansk dokumentar film fra 2004. Filmen er produsert av Michael Moore og den tar et kritisk blikk på den tidligere presidenten George W.Bush. I filmen får vi se hvordan Bush takler og handler etter angrepet på tvillingtårnene i New York, krigen mot terrorisme og invasjonen i Irak.
Måten Bush blir framstilt på er veldig negativ. Michael Moore framstiller han som en egosentrisk og dum person med ingen sympati. Et godt eksempel på det er når han får beskjed om at tvillingtårnene har blitt angrepet, og han bare fortsetter å sitte i klasserommet og later som ingenting har skjedd. Redselen og usikkerheten synes i øynene hans. Han blir filmet nærme, og kroppsspråket avslører at han ikke har en anelse på hva han skal gjøre. Derfor gjør han det enkleste, han fortsetter med det han holdt på med. Med det klippet får vi en inntrykk av at Bush ikke klarer å ta noen avgjørelser selv. Han blir framstilt som lite intelligent.
Michael Moore har bevisst brukt nære og sterke bilder, som får fram følelsene i personene. Måten han har satt opp filmen på, og alle personene han har fått hjelp av, får oss andre til å bli overbevist om at Bush virkelig ikke var en verdig president. Det er mye mye klipping og film som ikke vi får sett, så vi veit jo ikke helt hva som er sannheten eller ikke, men det gir oss ett innblikk. Han har veldig bra argumenter og får fram budskapet sitt på en interressant måte. Som for eksempel da Bush og de andre i styret vil verve så mange soldater som mulig, og forteller om hvor flott det er. Det Moore får fram da er at alt de sier ikke er sant. Styret vil ikke la sine egne barn verve seg, for de veit hvor farlig det er. Moore viser sterke scener hvor vi ser skadde soldater, og folk som har mistet sønnene sine i krigen.
Musikken Moore bruker forsterker også følelsene i scenene vi ser. Det er et bra virkemiddel, spesielt når han viser scener av da Bush er på ferieturer osv. Der har han puttet inn cowboymusikk og andre humoristiske melodier. Med det blir Bush enda mer latterliggjort. Moore bruker appellformen patos mye, for han får i gang følelsene og tankene i oss. Både musikken, scenene og klipping er en del av det. Han legger fram fakta som krigsrapporter og annet som da er appellformen logos.
Dette var en film som jeg antakeligvis aldri ville ha plukket ut og sett på egenhånd. Grunnen til det er at jeg ikke er så veldig glad i dokumentarer, men denne filmen var annerledes. Den fikk meg interessert og jeg ble nysjerrig. Det var så mye jeg ikke visste før jeg så filmen. Måten Michael Moore har klippet og satt sammen filmen er veldig bra. Dette er en film jeg syns alle skulle ha sett. Den er virkelig sterk. Både morsom og trist. Jeg har aldri vært særlig interessert i politikk, men etter det jeg har fått med meg har jeg fått et dårlig intrykk av Bush. Etter denne filmen er han mye sterkere mislikt. Jeg visste ikke at han virkelig var så dum og feig. Heldigvis for USA, så er han ikke president lengre.
Fahrentheit 911 er en dokumentar film som spiller på virkeligheten og virkelige hendelser, men den viser kun den negative siden av saken. Det at filmen spiller på kun en mening, gjør at den ikke kan bli helt tatt som en ordentlig dokumentar.
Filmen Evig solskinn i ett plettfritt sinn er en amerikansk komedie fra 2004 med kjente skuespillere som Jim Carrey(Joel) og Kate Winslet(Clementine). Den vant Oscar for beste originalmanus og har en varighet på 108 minutter.
Filmen starter med at Joel og Clementine møtes. Det begynner akkurat som en helt vanlig romantisk komedie. To helt forskjellige personer treffer hverandre og blir forelsket. Det de ikke vet er at de tidligere har vært elskere. Etterhvert så begynner forandringene i filmen å skje. Noe som overrasker oss, for det er helt uventet. Filmen hopper fram og tilbake i tid hele tiden. Det gjør det vanskelig å få med seg når de forskjellige klippene er. Clementine har fjernet hukommelsen sin, og kjenner han ikke igjen. I frustrasjon gjør han det samme. I det Clementine blir fjernet fra hukommelsen hans får vi se hva som skjer i hodet til Joel. Da skjer det noe som heter metakommunikasjon. Hvor de snakker om det som skjer. Da de løper rundt for å gjemme seg.
Selv synes jeg ikke filmen kan kalles en komedie. Det er en drama film blandet med litt science fiction og romantikk. Det er en kjærlighetshistorie som ikke er lik noen annen. Grunnen til det er at filmen hopper i handlingens kronologi og med science fiction delen hvor de fjerner hverandre fra hukommelsen. Den kan være ganske vanskelig å forstå og forvirrende. Derfor kan det hende man må se den et par ganger for å skjønne sammenhengen. Den kræsjer med våres forventninger og det gjør det vanskelig for oss å følge med. På slutten får vi på en måte svar på alle spørsmål. Den gjør så alt får en sammenheng. Filmen gir deg en rar følelse. En følelse jeg ikke kan sette ord på. Litt deprimerende, men ikke det heller. Spesielt.
Selv syntes jeg filmen var veldig bra. Den var litt vanskelig å forstå i begynnelsen, men etterhvert så klarte hjernen min å følge med. Grunnen til at jeg synes filmen var bra er at den er så annerledes enn andre filmer. Den bryter våre forventinger. Det er en unik film. En film som ser og føles ordentlig gjennomtenkt ut. Man må være konsentrert og tenke selv for å skjønne den. Det liker jeg. Så dette er virkelig en film som er verdt å se.
I denne diskusjonen fra holmgang på tv2, diskuterer de om de narkomane skal få gratis heroing. Dette er en særiøs diskusjon hvor bruket av emotiv funksjon er svært lite. Jeg ser og hører at de er veldig engasjerte i det de sier, og har en slags tilknytning. Noe som viser at de er engasjerte er at de bruker veldig hendene når de snakker. På slutten av klippet får vi høre folk som ringer inn og sier meningen sin. Der er det en person som viser at han er enig med Bjarne ved å si "Bra, Bjarne!"
Det er veldig mye fokus på mottaker, altså kontav funskjon. De bruker mye tid på å forklare hvorfor de har rett i det de sier. De prøver å overbevise de andre om at det de sier har rett ved å begrunne svarene sine. Jon Storaas bruker for eksempel hans personlige erfaringer, for å vise de andre at han veit hva han snakker om. Det samme gjør Anne Kristin Røsegg, som har selv to sønner som har vært avhengige av heroin.
Samme som konativ funksjon, er referensiell/informativ også brukt mye her. Mye av det de sier er informerende til de andre som lytter. Alle har snakket litt om det.
Metaspråklig er ikke brukt i denne debatten. Det er kun vanlige spørsmål til den som snakker.
Faktisk(Sosial) er heller ikke brukt. Her er det kun fokus på det referensielle/informative og konativ funksjon.
Den første som snakker hører man er veldig engasjert, og det meste han snakker om er fakta om saken. Anne Kristin er mer rolig, og snakker om personlige erfaringer.
